Через год после убийства Тамимы: автор призывает общество не игнорировать угрозы экстремизма

Jeg er ganske lik Tamima. Det er ikke bare navnene våre som likner, det er veldig mye annet som er likt også. Jeg er også bare en ung minoritetsjente som drar på jobb for å gjøre byen min bedre. Og derfor tenker jeg ofte på at det like gjerne kunne vært meg som henne den augustdagen for nøyaktig ett år siden. For Tamima ble drept fordi hun var kvinne. Hun var brun. Og hun var muslim. Den blide jenta som dro på jobb for vårt storsamfunn, ble kaldblodig drept av en ung mann som heller ville ha en ensformig verden fylt av mennesker som liknet og tenkte som han. Men det er en fattigere verden. Det som stadig skjærer i hjertet, er hvordan Tamima tidlig varslet om det hun opplevde som utrygt, før det til slutt kostet henne livet. Hun sa ifra. Flere ganger. Men vi tok henne ikke på alvor. Det er sikkert mange grunner til det, men til syvende og sist handler det om at vi atter en gang ikke tok varslingene på alvor. Og resultatet ble fatalt. For hat, trusler og ekstremisme er blitt normalisert. Vi skroller videre like raskt som vi glemmer. Ett år senere stormer debatten rundt ytringsfrihet, hets og trusler som begrenser så mange menneskers liv. Mens noen prominente i vårt samfunn påstår at dette bare rammer et lite fåtall, mener jeg at én person som begrenses av hets og trusler, er én for mye. Å miste én stemme er å miste en viktig nøkkel til å forstå vårt samfunn. Å skremme flere stemmer fra å ta plass, vel, det er et tilbakeslag for et progressivt samfunn. Hvis vi skal utvikle oss til et sterkere demokrati og et mer robust samfunn, skal vi selvsagt ha et stort ytringsrom. Men da skal vi også ta hatet på alvor. For som resten av verden, er heller ikke Norge skjermet for den stadig økende polariseringen. Vi er ikke immune mot hverken menneskeforakt, fremmedfrykt eller ekstremisme. For mange av oss virker gatene mer utrygge i dag, etter den grå dagen Tamima ble revet vekk fra oss. Stemmene våre er blitt skjørere. Og altfor mange føler seg stadig mer fremmedgjort i sine egne nabolag. Men jeg lover at jeg aldri glemmer deg, Tamima. Og din kamp for et mer solfylt, tryggere og varmere samfunn skal jeg føre videre. Jeg skal fortsette å si ifra. Og vi skal ta hatet på alvor. Vi lar oss ikke skremme til taushet. Selv om de prøver så hardt.