Критика романа Торе Ренберга «Жизненный эксперимент»: история жизни Агаты Мильде за 50 лет

Jenta fra Calcutta, på renbergsk! Agate Milde kom til Madla fra India som treåring. Tore Renberg følger henne gjennom 50 år, og har sjeldent skrevet bedre. - Torstein Oftedal Hoset Tore Renberg: Et livsforsøk. Roman. 304 sider. Forlaget Oktober. Agate Milde vokser opp på Madla på 70-tallet med adoptivforeldre og en adoptivsøster hun ikke kan fordra. Faren, en riksmålsforkjempende lektor med pipe og en intens hunger for litteratur, gir henne rådet hun siden bygger livet sitt på: stå rank, og ikke akt på det. Det er rustningen som lar en brun jente overleve 70- og 80-tallets Stavanger. Det er også bindet for øynene. Renberg forteller 50 år over korte, men dynamiske, kapitler, ett for hvert årstall han stopper ved, og han evner på et slags magisk vis å gi dybde og tyngde til en bok som med sine 300 sider egentlig bare skraper litt i overflaten på dette «livsforsøket». Bare det er stor skrivekunst. Agate er flinkest i klassen – og også penest. Hun gir blomster til kong Olav ved avdukingen av Sverd i fjell. Hun er løssluppen russ i Kongeparken. Hun triller barnevogn gjennom sentrum den morgenen Nokas-ranet skjer. Her kjenner vi igjen hver gate, og byen brukes ikke bare som kulisse, men også som kalender. I 2017 dør faren, Kåre, og Agate finner notatbøkene hans. Et helt liv med lesning og litterær analyse, kun for seg selv. Han skriver side opp og side ned om karakteruniverset han har omgitt seg med, og nevner ikke ett eneste ekte menneske – ingen kone, ingen døtre. Så, midt i hans gresk-romerske periode, kun én gang, bryter han sitt eget språk: «Min Jupiter, min Jupiter.» Agate leser Ovid til hun forstår hvem som er hvem. Faren er den forsmådde. Moren er den utro. Han brente henne ikke, han frøs henne. Å fortelle et ekteskaps sammenbrudd gjennom en manns notater i margen er originalt og vanskelig, og Renberg får det til. Innvendingene er få, men reelle. Renbergs forsøk på å formidle Agates liv på kun 300 sider må sies å ha lykkes, men de andre karakterene blir stort sett endimensjonale i hennes skygge. Det er kanskje en bevisst refleksjon av hvor mye plass Agate tar, men det gjør at jeg går litt lei henne mot slutten. Unntaket er faren, som blir tredimensjonal gjennom Agates studie av notatbøkene hans. På andre enden av skalaen har du ektemannen Peter, som vi lever med i 25 år. Han får knapt et innvendig liv før i siste kapittel. Også dette tror jeg er bevisst fra forfatterens side, men det er ikke mer engasjerende av den grunn. Strukturen med årstallene krever også sitt – enkelte kapitler finnes mest for å nå fram til en dato, og føles til tider litt påtvungne. Men Agate er herlig kald, vakker, konservativ, skarp og uangrende, og Renberg verken straffer eller frelser henne. Akkurat dét er sjeldnere enn det burde være i samtidslitteraturen. Jarle Klepp, Renbergs mest kjente figur fra tidligere romaner, dukker forresten opp som en pinlig biperson sett utenfra: bokens morsomste innfall. Og treet hun risper navnet sitt i som åtteåring, blir skåret ordentlig inn i siste kapittel – som foregår i 1977, og står aller sist. Renberg leverer på alt det man kan forvente av Renberg. Språket sitter, referansene er kule og lokale, snippen er løs, og mye av det han gjør, er det ikke mange som gjør etter han. Allikevel når ikke «Et livsforsøk» helt opp til toppen av min Renberg-liste. Den lukter på sekseren, men mangler det siste lille. En stor roman, nesten.