Эксперт: искусство должно создавать пространство для скорби, а не заполнять его словами

KRONIKK: Da kong Harald døde, ble Norge fylt av ord og bilder. Men hvor ble det av rommet mellom ordene? Cecilie Christ Kommunikasjonssjef, Stavanger Symfoniorkester Debatt Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetskontrollert av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne. På radio, tv og nett ble dødsfallet dekket kontinuerlig og på repetisjon. Det ble fortalt om kongens liv, hans betydning, hans familie, hans sykdom og hans rolle i norsk historie. Det er helt naturlig. Kong Harald var en samlende skikkelse, og selv om døden ikke kom uventet, var det en nasjonal begivenhet. Men midt i denne massive formidlingen slo det meg: Hvor blir det av rommet mellom ordene? Sorg trenger ikke alltid flere ord. Noen ganger trenger den stillhet. Musikk. Bilder. Et sted der vi ikke blir fortalt hva vi skal tenke, mene eller føle, men får anledning til å kjenne etter selv. Det er nettopp dette som ligger i kunstens vesen: evnen til å åpne et eget rom. Hvordan kan offentlig finansierte kunstinstitusjoner, allmennkringkasteren og andre samfunnsaktører sammen ta i bruk kunstens særegne evne til å skape rom? NRK valgte bort musikken Det var derfor NRKs valg om å la musikken være borte fra radioflatene i rundt femten timer etter kongens død, fikk meg til å reflektere. Ikke først og fremst over hva NRK gjorde eller ikke gjorde, men over hva musikken kunne ha bidratt med. For det var ikke mangel på musikk. Norge har et rikt og profesjonelt musikkliv, med orkestre, kor, ensembler og kunstnere som hver dag skaper musikk som kan gi mennesker anledning til refleksjon og ettertanke. Blant disse finnes også de offentlig finansierte orkestrene – institusjoner som er etablert nettopp fordi kunst har en verdi som går ut over det kommersielle. Hva om disse institusjonene i større grad ble sett som en del av samfunnets beredskap? For kunstens oppgave er en annen enn journalistikkens. Journalistikken skal informere. Den skal stille spørsmål, forklare, dokumentere og sette hendelser i sammenheng. Det er avgjørende, særlig i en nasjonal krisesituasjon. Alt trenger ikke forklares og forstås Men kunst trenger ikke å forklare. Den trenger ikke å konkludere. Den forteller oss ikke hva vi skal føle. Når de samme bildene, intervjuene og spørsmålene gjentas kontinuerlig, kan det bli mindre plass til det som ikke lar seg formulere så enkelt. Til den private sorgen. Til minnene. Til stillheten og følelsene som ikke nødvendigvis trenger en forklaring. Musikken kan noe annet. Den kan gi den enkelte anledning til å være med sine egne tanker, minner og følelser. Det er noe av kunstens viktigste kraft. Kanskje er det nettopp derfor kunst og kultur har en plass i beredskapen som vi ennå ikke har utforsket godt nok. I den nasjonale totalberedskapen er kunst og kultur løftet fram som en del av samfunnets motstandskraft. Kultur handler ikke bare om det vi gjør når alt er normalt. Kunst og kultur kan bidra til fellesskap, mening, identitet og menneskelig motstandskraft når samfunnet settes på prøve. Å kunne stå i det Vi er vant til å tenke på beredskap som matlagre, strømforsyning, helsevesen, politi og kritisk infrastruktur. Og selvfølgelig er dette avgjørende. Men et samfunn består ikke bare av systemer som skal holde oss i live. Det består også av mennesker som skal klare å stå i det som skjer. Vi så det under pandemien. Vi ser det etter terrorangrep og katastrofer. Og vi ser det i møte med sorg. Mennesker søker musikk, litteratur, bilder, teater når ordene ikke strekker til. Kunst og kultur kan dermed være mer enn et tilbud i normale tider. De kan også være en del av samfunnets beredskapskommunikasjon. Men det forutsetter at vi utvider forståelsen av hva beredskapskommunikasjon kan være. For den skal formidle informasjon så tydelig og effektivt som mulig. Men vi trenger også noe som hjelper oss med å ta inn over oss det som skjer, og finne mening i det. Her kan kunsten bidra på sin egen måte. Kunstens kommunikasjon er åpen, tvetydig og uten fasit. Den åpner et rom uten å kreve at vi kommer fram til samme konklusjon. Informasjonen hjelper oss med å forstå det som skjer. Kunsten kan hjelpe oss med å være i det. Det handler om forskjellen mellom å fylle et rom og å gi rom. Derfor bør vi kanskje begynne å se på de offentlig finansierte kunstinstitusjonene på en litt annen måte. Vi er ikke bare kulturprodusenter. Vi er en del av samfunnets kulturelle infrastruktur. Når ord alene ikke er nok Som profesjonelt orkester er Stavanger Symfoniorkester en del av dette samfunnsoppdraget. Vi spiller til vanlig konserter for mennesker som ønsker en levende kulturopplevelse. Men musikkens betydning stopper ikke ved dørene til konsertsalen. Den kan også være en del av samfunnets felles språk når ord alene ikke er nok. Så kanskje er spørsmålet neste gang Norge rammes av en stor hendelse, ikke bare hvordan vi skal opplyse og informere befolkningen, men også: Hvordan kan vi gi mennesker mulighet til å bearbeide det som skjer? Hvordan kan vi skape fellesskap uten å definere hva fellesskapet skal føle? Hvordan kan kunst og kultur faktisk inngå som en aktiv del av beredskapen? Og hvordan kan offentlig finansierte kunstinstitusjoner, allmennkringkasteren og andre samfunnsaktører sammen ta i bruk kunstens særegne evne til å skape rom? Da kong Harald døde, trengte vi også noe annet. Ikke noen som fortalte oss hvordan vi skulle sørge, men rom til å gjøre det på vår egen måte.