Студенческое общежитие как «раковина»: жизнь в коллективе и поиск баланса между одиночеством и общением

Vi har kommet inn i august. Eremittkrepsene vandrer gjennom byen. I allværsjakker, trillende over våt asfalt – én og én. De bærer med seg alt de trenger: sekker, kofferter og sportsutstyr. De har øyne på stilk og lange følehorn. Klar for overtagelse 1. august. Nå flytter de hit. Studentene, altså. Eremittkrepser er forunderlige skapninger. Bakkroppen er bløt, og dermed veldig sårbar. Det har eremittkrepsene løst med å bosette seg i tomme sneglehus. De spaserer rundt på havbunnen med disse husene sine, og er vel sånn sett et av de få dyrene som «eier» noe? Etter hvert som eremittkrepsen vokser, må den finne et nytt, større sneglehus. Krepsen inspiserer det nøye. Jeg tror oppstarten i studentlivet er litt sånn. Studentene har vokst ut av barnerommene sine, og er på utkikk etter nye, større sneglehus. I denne overgangen er vi sårbare. Og ferske studenter (alle mennesker, egentlig) har, i likhet med eremittkrepsene, en bløt bakkropp. Vi trenger et midlertidig skall: en toga. Men hva er det nye sneglehuset? Kollektivet. Og å flytte inn i kollektiv, er et krasjskurs i å ta hensyn til egne og andres bløte deler. For her er det ikke nok å holde styr på sitt eget lille sneglehus, man skal leve tett på hverandre i et felles kråkeslott – samtidig som alle utforsker voksenlivet. Det er stadige kollisjoner mellom egne, andres og felles behov. Man får oppleve andres ryddemani, døgnrytmer og samliv på nært hold. Noen kommer inn i et kollektiv med ei komplett bruksanvisning om seg selv: «dette er meg, dette trenger jeg». Andre har ikke har peiling på verken egne eller andres grenser. Det kan også oppstå dissonans mellom bruksanvisninga, og hvordan personen virkelig fungerer. Mellom hvordan man oppfatter seg selv og hvordan man framstår. Det er ei dannelsesreise. De første månedene i kollektiv har ei stupbratt læringskurve. Oppover, heldigvis (unntatt for det kortvarige kollektivmedlemmet som i løpet av to måneder ble metaamfetamindealer, men det er en annen historie). Kanskje man må prøve seg fram og teste ut flere sneglehus. Iblant er ikke samlivet liv laga. Ragnhild Risnes Musiker og skuespiller fra Trondheim. En venn forteller «æ har jo bodd i fire-fem kollektiv, og det har gått ekstremt bra» Men så begynner han å fortelle. «Du får jo helt usaklig brakkefeber. En fyr va æ irritert på hele tida, for han va så regelrytter. Han tok et nytt glass hver gang han skulla ha melk. Så det blei åtte glass hver dag. Det gikk helt rundt for mæ, for oppvaskmaskina gikk hele tida.» Og imellom alle avveiningene, forhandlingene og kompromissene, oppstår de mest absurde situasjoner og de mest fantastiske historier. Så her kommer et lite utvalg kollektivhistorier – til skrekk, advarsel og inspirasjon: Kyllingen: Jeg bodde med ei som var veldig smart, men også veldig spesiell. Hun spiste mye helgrilla kylling. En dag vi kom hjem, lukta det DØD i leiligheten. Vi klarte å spore det tilbake til rommet hennes. Hun var bortreist, men hadde lagt igjen en halvspist kylling under senga. En annen gang fikk to av de andre i kollektivet noe som virka som heftig omgangssyke. Først syntes jeg skikkelig synd på dem, og prøvde å hjelpe. Men så kom det fram at de hadde funnet en av de halvspiste kyllingene i søpla, og bestemt seg for å spise den. Da syntes jeg ikke så synd på de lenger. En av disse guttene spiste utelukkende firstprice fiskegrateng til 11 kroner over en lengre periode. Han kom hjem en dag og lurte på hvorfor han var blitt så blass i håret. Jeg foreslo grønnsaker. Så fra den dagen spiste han ei rå gulrot ved siden av fiskegratengen. Framgang. Relax: I en periode bodde en energisk, sensuell og høylytt fyr vegg i vegg. Han starta hver dag med like energisk, sensuell og høylytt bachatamusikk klokka 08.00. Men på nettene ble jeg holdt oppe av søvnmeditasjon. Pling plong, sa det gjennom veggen. «Relax» Jeg prøvde å ta det opp med han, men han mente at «om man bor med mange andre, må man regne med bråk» «Men det er jo bare du som bråker,» ropte jeg frustrert. Men denne energiske, sensuelle og høylytte var også antifeminist, så det ble aldri et lykkelig samliv. Tidenes beste bursdagsgave: Romkameraten, som seinere var forlover i bryllupet, ga tidenes bursdagsgave: en personlig video fra youtuberen Tay Zonday (kjent for låta Chocolate rain). I tillegg til å gratulere med dagen, raljerte han over bursdagsbarnets manglende evne til å la osten stå ute på kjøkkenbenken. Derfor, kunne han ikke få en normal «happy birthday» men fikk i stedet: «Happy learning-to live with a lot of other roommates and not be a slob to you». I vårt individualistiske samfunn er studietida en mulighet til å ikke være en eremitt. Du blir kasta inn i tusen ulike fellesskap, med mulighet for å prøve og feile. I kollektivene og hyblene (særlig de på Samfundet), kan alt skje! Samtidig er det flere og flere studenter som forteller at de er ensomme. Vi trenger møteplasser mer enn noen gang. For én ting er sikkert: i likhet med eremittkrepsene klarer vi oss ikke uten ytre struktur, et sneglehus – et fellesskap. Når man er ferdigstudert, forlater man gjerne kollektivet. Så til alle ferdigstuderte som nå bor for seg selv, men ikke har lyst til å være ensomme eremitter, har jeg et lyspunkt! I min research på emnet har jeg lært at eremittkreps gjerne lever i vakre symbioser med andre arter: som sjøroser og anemoner.