Университеты Норвегии призывают к реформе образования из-за падения концентрации студентов

Forelesning som standard har gått ut på dato Forelesningsrekken er en historisk stordriftsløsning. I en tid der kunnskap kan formidles og bearbeides digitalt, bør vi bruke tiden sammen med studentene på det som faktisk krever deres oppmerksomhet. Einar Lie (Universitetet i Oslo) og Inga Strümke (NTNU) har satt i gang en betimelig debatt om studentenes oppmerksomhet og tilstedeværelse i undervisningen. Lie mener «universitetene og studentene selv må ta et lite krafttak her, for å bringe oppmerksomhet og konsentrasjon tilbake til undervisningsrommene». Strümke gruer seg til å få 700 studenter til å være fysisk og mentalt til stede i forelesningssalen. Vi deler bekymringen. Læring krever konsentrasjon, innsats og oppmerksomhet. Men hvis det trengs et krafttak for studentenes oppmerksomhet, må universitetene også ta et krafttak for pedagogikken. Når studenter stadig forsvinner inn i skjermen, har vi poengtert at det er et tegn på at vi har et pedagogisk problem. Forelesningsrekken er en historisk stordriftsløsning Strümke beskriver godt hvordan digitalisering og KI (kunstig intelligens) har endret studentenes hverdag. KI-assistenten Copilot kan gjøre øvelser, videoforelesninger kan ses hjemme, og ChatGPT kan forklare pensum og fungere som samtalepartner. Hvis teknologien endrer studentenes tilgang til kunnskap, forklaringer og problemløsning så grunnleggende, må den også få konsekvenser for hvordan vi underviser. Vår rolle er derfor ikke først og fremst å sikre studentene tilgang til kunnskap, men å hjelpe dem å forstå, vurdere og bruke både kunnskapen og teknologien klokt. Derfor blir vi sittende litt fast ved tallet 700. Tradisjonelt har stordriftsfordeler i undervisning handlet om at én fagperson kan formidle det samme innholdet til mange studenter samtidig. Forelesningsrekken er i stor grad bygget på denne logikken. I dag kan faglig innhold både gjøres tilgjengelig og bearbeides i ulike digitale formater som korte videoer, podkaster, lyd og interaktive ressurser, som studentene kan bruke når det passer dem i læringsarbeidet. Det gir dermed store muligheter for tilpasset læring. Stordrift trenger dermed ikke bety mer passiv undervisning. Det kan bety at vi bruker teknologi til det som kan skaleres, og bruker tiden sammen til å utvikle det studentene selv må mestre: kritisk refleksjon, problemløsning, analytisk dømmekraft, faglig skjønn, relasjonell kompetanse og evnen til å samarbeide og handle sammen med andre. 700 studenter foran én foreleser er derfor et pedagogisk, organisatorisk og ressursmessig valg. Det betyr ikke at forelesningen er død. En god forelesning kan være svært verdifull. Den kan skape oversikt, sammenheng og nysgjerrighet for faget, men forelesningsrekken bør ikke være en automatisk standardløsning. Hvis forelesningen blir selve ryggraden i undervisningen, uke etter uke, bør vi spørre hva vi forventer at studenten faktisk skal gjøre med oppmerksomheten sin. Lytte? Lytte og notere? Stille enkelte spørsmål? Og er dette den beste måten å bruke flere titalls timer av studentenes og fagpersonens tid på? Oppmerksomheten må brukes til læring Her er prinsippene fra deliberate practice, eller målrettet ferdighetstrening, interessante. Forskning viser at det ikke er tilstrekkelig at studentene har erfaringer eller ganske enkelt «gjør noe». Aktivitet i seg selv garanterer ikke læring. Studentene må få øve gjentatte ganger på bestemte ferdigheter, få tilbakemelding, møte gradvis større utfordringer og reflektere over egne valg og resultater. Denne måten å tenke læring på kjenner vi også fra studioundervisning i arkitekt- og designutdanninger. Studenten utvikler noe, får faglig kritikk, bearbeider og prøver igjen. Det er en vesentlig forskjell på å kreve at studentene skal være konsentrerte fordi vi ønsker deres oppmerksomhet, og det å designe læringsaktiviteter som faktisk krever oppmerksomhet for at læring skal skje. Hvis studentenes oppmerksomhet er en knapp ressurs, må vi også bruke vår egen klokt Profesjonsutdanningene har lenge vært opptatt av å utvikle kompetanse gjennom å øve, prøve og feile og tåle tilbakemeldinger. Vi vil argumentere for at dette vil gjelde alle typer utdanning, også disiplinfagene. Ved NMBU (Norges miljø- og biovitenskapelige universitet) arbeider vi systematisk med denne tankegangen. Poenget er ikke at alt skal skje på campus. Poenget er at vi må være tydeligere på hvorfor studentene skal være der, og hva vi bruker tiden sammen til. Krafttaket gjelder oss Vi er altså enige med Einar Lie. Vi trenger et krafttak for å bringe engasjementet og oppmerksomheten tilbake, men spørsmålet bør reformuleres: Hva vil vi at studentene skal bruke oppmerksomheten sin på? Dette er heller ikke første gang vi diskuterer om etablerte praksiser er de riktige. I en tidligere Aftenposten-kronikk tok vi til orde for å fjerne bokstavkarakterene på masteroppgaven. Poenget er beslektet: Når teknologi, arbeidsliv og kompetansebehov endres, må universitetene også våge å revurdere praksiser vi lenge har tatt for gitt. Derfor gjelder krafttaket oss. Hva bruker vi som undervisere tiden vår på? Hvordan bruker vi de beste faglige ressursene våre? Hvis studentenes oppmerksomhet er en knapp ressurs, må vi også bruke vår egen klokt.