Секрет норвежской спортивной модели: развитие личности важнее спортивных результатов

Den norske idrettsmodellen: Hva er egentlig hemmeligheten? Alle snakker om den norske idrettsmodellen. Problemet er at nesten ingen kan forklare hva den egentlig er, og at vi har ulike forklaringer på hvorfor den fungerer så godt. Politikere trekker den frem i festtaler. Idrettsledere bruker den som forklaring på hvorfor Norge, med bare 5,6 millioner innbyggere, kan konkurrere med verdens største idrettsnasjoner. Internasjonale medier peker på den norske idrettsmodellen når de forsøker å forstå norske suksesser i både sommer- og vinteridrett. Noen trekker frem dugnaden og frivilligheten. Andre peker på idrettslagene, Norges idrettsforbund, Olympiatoppen, idrettsgymnasene eller tilgangen på idrettsanlegg og natur. De sprikende forklaringene skyldes blant annet at vi betrakter idretten fra ulike ståsteder – som foreldre, trenere, ledere, forskere eller politikere. Vi ser hver vår del av modellen, men sjelden helheten. Disse organisasjonsleddene og aktørene er utvilsomt viktige byggesteiner i den norske modellen. Men etter flere tiår tett på norsk idrett i ulike roller mener vi at hemmeligheten ligger i det som binder byggesteinene sammen. De viktige verdiene Det starter med hvilke verdier idretten har vært tuftet på over tid: glede, fellesskap, mestring og ærlighet. Ledestjernen har vært å utvikle en idrett der alle opplever tilhørighet og trygghet, og hvor helse og helhetlig utvikling prioriteres foran kortsiktige prestasjoner. Verdiene kommer blant annet til uttrykk gjennom Barneidrettsbestemmelsene og Retningslinjene for ungdomsidrett. De preger hvordan foreldre, trenere og lærere snakker med barna, hvordan idrettslag og forbund organiserer aktivitet, hvordan trenere utdannes, hvordan talentutviklingsmiljøer bygges – og hvordan toppidretten arbeider med å trene og lede best i verden. Verdiene forteller oss ikke nøyaktig hva vi skal gjøre. Men de påvirker valgene vi tar og forteller oss hvorfor vi gjør det. Og det er en avgjørende forskjell. I Norge oppfatter vi idrettsdeltagelse som en verdi i seg selv. Foreldre sender ikke barna sine på fotball, håndball eller ski fordi de nødvendigvis skal bli toppidrettsutøvere. Vi gjør det fordi idretten er et godt sted å være. Den gir aktivitet, venner og tilhørighet. Den kan bidra til bedre helse og gir barn og unge mulighet til å utvikle seg som mennesker. Derfor bruker også samfunnet betydelige ressurser på idrettsanlegg og aktivitet. Idretten har verdi for svært mange, samtidig som den gir noen få muligheten til å nå verdenstoppen. Det finnes ikke én oppskrift Historien viser at veiene til toppen kan være svært ulike. Karsten Warholm illustrerer én utviklingsvei. Han bygde en bred fysisk og motorisk base gjennom flere aktiviteter i barne- og ungdomsårene før han etter hvert spesialiserte seg mot 400 meter hekk. Han spesialiserte seg relativt sent. Martin Ødegaard representerer en annen vei. Han spilte svært mye fotball fra ung alder, ofte sammen med eldre spillere, og utviklet seg gjennom en tidlig og målrettet satsing på én idrett. Begge utviklingshistoriene har ført til internasjonal suksess. Poenget er ikke at barn bør kopiere Warholm eller Ødegaard. Hensikten er at det ikke finnes én oppskrift. I begge tilfeller har aktiviteten vært forankret i de samme grunnleggende verdiene og, etter vårt syn, foregått på utøvernes premisser. Når mange aktører deler et felles verdigrunnlag, blir det lettere å trekke i samme retning – selv om de har ulike roller og oppgaver. Foreldre bidrar med kjøring, matlaging, klesvask og dugnader i klubben. Læreren på et idrettsgymnas tilrettelegger for at en elev skal delta i en viktig konkurranse, mens treneren forstår at skolearbeid og eksamen må prioriteres. Særforbund utarbeider konkurranseregler tilpasset alder og nivå, mens Olympiatoppen hjelper landslagene med å utvikle de beste videre. Rollene er ulike, men retningen er den samme: Utøveren står i sentrum, og man forsøker å utvikle hele mennesket. Det er summen av slike valg og handlinger som over tid skaper kultur. Treneren som lar alle få spille. Foreldrene som stiller på dugnad. Utøveren som gratulerer motstanderen. Trenere og utøvere som deler sine kunnskaper og erfaringer med andre. Styremedlemmet som bruker kvelden på å holde klubben i gang. Hver enkelt handling er liten. Men når de gjentas, år etter år og på tvers av idretter, skapes felles forventninger til hvordan vi skal oppføre oss – og hva vi oppfatter som normalt og riktig. «Slik gjør vi det her» Norsk idrett har over tid utviklet en kultur det er verdt å ta vare på. Få land kan vise til den samme kombinasjonen av høy kompetanse, tett samhandling og gjensidig tillit som norsk idrett. Når kunnskap deles på tvers av miljøer og nivåer, utvikles også en felles filosofi for hvordan utøvere skal utvikles og prestere over tid. Men det betyr ikke at alt er fryd og gammen. Mange unge slutter i idretten så altfor tidlig. De voksne styrer barneidretten i stadig større grad styrt på de voksnes premisser. Prestasjonspresset blir sterkere. Tidlig seleksjon og økende sosiale forskjeller utfordrer idealene våre. Derfor må vi skille mellom verdiene vi sier at modellen bygger på, og det utøveren faktisk opplever. Den virkelige testen på den norske idrettsmodellen er ikke hvor godt den ser ut i politiske dokumenter og festtaler. Den viser seg i hva barnet, ungdommen og topputøveren opplever i hverdagen. Utvikle mennesker Norge har ingen hemmelig oppskrift på hvordan man lager verdensmestere. Det finnes ingen unik norsk treningsmetode. Men vi har over tid utviklet en idrettskultur der mange aktører deler noen grunnleggende ideer om hva idrett skal være: Glede før resultat. Mestring før rangering. Mennesket før utøveren. Helse før prestasjon. Langsiktig utvikling fremfor kortsiktig gevinst. Det er disse verdiene vi må fortsette å verne om med nebb og klør. For hemmeligheten bak den norske idrettsmodellen handler ikke først og fremst om å utvikle medaljevinnere. Den handler om å utvikle mennesker – og noen av dem vinner medaljer.