Климатолог опровергает критику физика Бьёркума, назвав её основанной на заблуждениях

Bjørkums kritikk bygger på en misoppfattelse DEBATT: Det er fint med diskusjoner, og jeg er glad for at Per Arne Bjørkum spurte meg om et svar på kritikken som han kom med i kronikken Hvordan varmer drivhusgassene opp jorden? Jeg skal svare så godt jeg kan. - Rasmus E. BenestadKlimatolog og seniorforsker ved Meteorologisk institutt Kort sagt, beskriver Bjørkum det som et problem at klimaforskerne har brukt Stefan-Boltzmanns lov for å beregne hvor mye varmestråling som atmosfæren avgir. Denne loven er basert på Plancks lov, som viser hvorfor sollyset har de fargene vi ser når solens overflatetemperatur er ~6300°C. Plancks lov gir også en beskrivelse av varmestråling på jordkloden, selv om det er noen avvik ved noen av lysets bølgelengder. Dette stemmer ikke Jeg stusser over hans påstand om at ingen av pionerene innen strålingsfysikken skulle ha vært inne på tanken om at atmosfæren stråler som et legeme, og det heller ikke skal ha vært noen eksperimentelt som bekrefter at den gjør det. Ingen av disse påstandene stemmer. Feldman og flere har blant annet bekreftet den teoretiske strålingen fra CO₂, publisert i tidsskriftet Nature i 2015. Og Anders Knutsson Ångström ved Smithsonian Institution kan anses for å være en pioner. I 1915 publiserte han studien «A study of the radiation of the atmosphere, based upon observations of the nocturnal radiation during expeditions to Algeria and to California» som viser til Stefan-Boltzmanns lov. En annen pioner, Edward Olson Hulburt, publiserte også en analyse som henviste til Stefan-Boltzmanns lov. Kvantefysikk er komplisert For å forstå detaljene i drivhuseffekten, må man forstå kvantefysikken. Det er ikke så lett for folk flest, og det er et tema som er mer avansert enn fysikktimene på videregående skole. Drivhusgassene har molekyler som fanger opp varmestråling, såkalte fotoner. Når fotonene fanges av gassmolekylene heves energinivåene knyttet til rotasjon eller vibrasjon mellom atomene. De avgir deretter varmestråling ved at de samme energinivåene senkes, og det er derfor ikke riktig at energien bare kommer fra kolliderende molekyler. Bjørkums kritikk baserer seg på gassmolekylenes kinetiske energi gjennom deres bevegelseshastighet, og bygger derfor på en utilstrekkelig forenkling. Bjørkum gir også en ensidig beskrivelse av klimamodellene. Men det finnes mange ulike klimamodeller, der noen er veldig enkle og grove, mens andre er svært avanserte og kompliserte. De mest avanserte bruker veldig avanserte beregninger for varmestråling basert på ulike bølgelengder. Derfor kan man ikke skjære dem alle over en kam, slik Bjørkum gjør. Bygger på ufullstendig kunnskap Klimamodellene kan også brukes for å studere atmosfæren på andre planeter, og det innebærer at de testes i en helt annen sammenheng enn her på jorden. Grunnen til at de også gir en god beskrivelse på andre planeter er fordi de bygger på fysikkens lover og matematikk som gjelder i hele universet. Med denne kunnskapen blir problemet som Bjørkum beskriver irrelevant, nemlig at modellene brukes til å beregne utviklingen under forutsetninger de ikke er empirisk testet mot, for eksempel dersom CO₂-innholdet i atmosfæren stabiliseres eller reduseres. Bjørkum spør retorisk i sin kronikk om drivhuseffekten er en selvmotsigende teori. Men problemet som han beskriver eksisterer ikke fordi det bygger på ufullstendig kunnskap og feiltolkning av fysikkens lover. Han refererer til en immanent type kritikk, der man godtar premissene som teorien bygger på, men i denne saken er hans premisser jo gale. Det er likevel riktig at kritikken som Bjørkum tok opp ikke er blitt diskutert i fagrapportene som FNs klimapanel publiserer. Det er delvis fordi varmestrålingen i atmosfæren blir beskrevet i en rekke lærebøker om atmosfærefysikk, men også fordi fremstillingen hans bygger på en feilaktig tolkning av atmosfærefysikken.