Житель Бергена описывает двойственность роли добровольного гида для туристов

Turistene trodde jeg var tjeneren deres Å bo i Bergen sentrum om sommeren er som å bo i et hus fullt av gjester du ikke har invitert. «Er dette veien til togstasjonen?» «Kommer jeg meg opp Fløyen herfra?» Å bo i Bergen sentrum midt på sommeren er nesten som å gå rundt med en T-skjorte med skriften «Spør meg». Mitt favorittspørsmål er: «Vet du hvor cruiseskipet vårt er?» Dette spørsmålet ble jeg stilt på Torgallmenningen av tre middelaldrende kvinner med ren panikk i ansiktene. De kunne ikke si nøyaktig hvor de gikk av skipet, men de hadde bare ti minutter igjen før skipet skulle dra. Jeg sendte dem til Jekteviken og krysset fingrene. Hvis de hadde gått av i nærheten av Bryggen, ville de ha husket det, tenkte jeg. Ufrivillig vert Om sommeren kan byen føles som et stort hus, stappfullt av folk som skal bo med oss i tre måneder. Vi befinner oss i en vertsrolle vi ikke har meldt oss til, og det kan være slitsomt. Stort sett liker jeg å hjelpe turister med å nyte oppholdet sitt i Bergen. Det får meg til å føle meg mer knyttet til byen og verden. Men en dag traff jeg en liten familie som prøvde å komme seg inn i Airbnb-leiligheten sin øverst i et smau ved Lille Øvregaten. Koden de fikk, fungerte ikke, og huseieren svarte ikke på telefonen. I tillegg var sønnen deres sliten og trengte noe å spise. Siden de virket ganske fortvilte, foreslo jeg å oppbevare de to koffertene deres hos meg mens de fant noe å spise og ventet på at huseieren skulle svare. Tjener og bagasjebærer Det gikk flere timer før de ringte meg igjen. Det viste seg at Airbnb-verten hadde forsvunnet, og de hadde dermed bestemt seg for å bo på Scandic ved kinoen i stedet. De lurte på om jeg kunne kjøre bagasjen deres bort til hotellet. Jeg har ikke bil, forklarte jeg, men jeg kunne bestille en taxi. Nei, en taxi passet ikke dem, og uansett satt de på Godt Brød, nede i gaten. Kunne jeg ikke møte dem der med bagasjen? Da kunne vi alle bære den sammen til Scandic. De hadde jo et lite barn med seg, tenkte jeg, og jeg fikk mannen min til å hjelpe til. Så slepte vi all den tunge bagasjen tvers gjennom byen til Scandic Bergen City. I lobbyen sa kvinnen «takk» til oss på en måte som man sier «takk» når noen flytter seg på bussen. De snudde, heisen lukket seg, og det var alt. I det øyeblikket følte jeg meg som en tjener i stedet for en vert. På veien hjem så Bergen ut som et hus fullt av gjester som ikke vasker opp, lar sine skitne sokker ligge på baderomsgulvet, bruker opp alt varmt vann i dusjen, og aldri sier takk for at de bor hos oss. Takknemlighet er hyggelig Noen uker senere, i det kalde, pøsende regnværet, traff jeg seks unge kvinner uten jakker som dro dobbelt så mange store kofferter opp de smale, skjeve steintrappene som går fra Lille Øvregaten til Bispengsgaten. De var sannsynligvis utmattet etter en lang reise over havet og ville bare komme seg inn i Airbnb-leiligheten sin. Jeg bar raskt opp koffertene, og selv om vi ikke snakket noe felles språk, smilte de og nikket med enorm takknemlighet. Neste morgen ringte de på døren med en pose fylt med godbiter fra Godt Brød. Jeg var overlykkelig over vennligheten de gjengjeldte. Det er alltid hyggelig å bli overrasket over takknemlighet. Og det er alltid overraskende når den uteblir. - Hva vil du skrive om? Send et innlegg til [email protected]! Usikker på hvordan en gjør det? Se tips på denne siden.