Неравномерность работы муниципалитетов в Норвегии тормозит реформу помощи пожилым людям

Debatt Når systemet motarbeider eldrereformen Et system hvor bostedskommune avgjør om du hvor lenge du må vente på en trappeheis og hva du må betale, motarbeider målet om å bo hjemme lenge. Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning Regjeringen vil at eldre skal bo hjemme lengst mulig. Bo trygt hjemme-reformen er flaggskipet for denne politikken, begrunnet både menneskelig og samfunnsøkonomisk: Det er for få institusjonsplasser, kommuneøkonomiene er under press, og mangelen på helsepersonell vil øke i årene som kommer. Systemet motarbeider bo trygt hjemme-reformens mål. Men mellom reformens intensjoner og virkeligheten for den enkelte borger står et system som i altfor mange kommuner motarbeider sitt eget mål. Lang ventetid hos kommunale ergoterapitjenester er velkjent – men i tillegg kommer ventetid hos byggesakskontoret. En mann på 90 år i Oslo ventet 110 dager og betalte 27.188 kroner for å få tillatelse til å montere trappeheis – et tiltak alle fagfolk umiddelbart godkjente. I Bergen koster tilsvarende søknad ingenting og behandles i løpet av få dager. Samme lov. Samme type bygg. Dette er ikke et unntak. Det er mønsteret. Det de færreste vet, er at ventetiden hos byggesakskontoret bare er én av flere flaskehalser. Før søknaden om trappeheis kan sendes, venter mange 6–12 måneder på kommunal ergoterapeut. Deretter skal leverandøren prosjektere løsningen, og produksjonen av heisen tar 5–6 uker. Lagt sammen kan en eldre person vente nærmere halvannet år fra behovet oppstår til heisen er montert. Plan- og bygningslovens § 31-4 gir kommunen adgang til å bruke skjønn ved tiltak på eksisterende byggverk. Basert på erfaring fra anslagsvis 300–400 byggesøknader er mønsteret: Kommuner krever brannprosjektering der gjenstående rømningsvei er marginalt under kravet på 86 cm etter TEK17 § 11-13, uten å vurdere hvor mange beboere det er i bygget, om tiltaket er midlertidig, og om brannsikkerheten reelt sett blir redusert. Skjønnet brukes ikke. De som aldri synes i statistikken, er alle som gir opp – fordi rømningsveien er marginalt under kravet, kommunen ikke bruker skjønnet, og brannprosjektering blir for dyrt. De finnes ikke i noen statistikk – fordi systemet aldri registrerer dem. Bergen er det positive unntaket. I andre ender av skalaen finner vi kommuner som lar søknader ligge i tre måneder uten å se på dem, til tross for en lovpålagt frist på tre uker. Kommuner der en søknad om trappeheis på en skole brukte nærmere ett år – med en frist på tre uker. Kommuner som opererer med egne krav til rømningsvei på 100 cm, uten hjemmel i regelverket. I eldre bygg er det ikke alltid mulig å innfri kravet til rømningsvei – trappene er ikke bygget etter dagens krav. Nettopp derfor gir § 31-4 kommunen adgang til å bruke skjønn. Men skjønnet brukes ikke. Klage til statsforvalteren fører ikke til noe – klageinstansen kan konstatere lovbrudd, men har ingen sanksjonsmuligheter. Bergen viser at det er mulig å gjøre dette annerledes – innenfor eksisterende regelverk, uten lovendringer og uten mer penger. Konkret kan kommunene bruke § 31-4 aktivt og tidlig i saksbehandlingen, særlig for midlertidige tiltak i eldre bygg med få beboere. De kan prioritere søknader om tilgjengelighetstiltak i egne køer, atskilt fra søknader om nybygg. De kan sende mangelbrev tidlig i prosessen, ikke etter at fristen er utløpt. Bo trygt hjemme-reformen er et godt mål. Men et system der postnummeret ditt avgjør om du venter tre dager eller tre måneder – og om du betaler null eller 27.188 kroner – er ikke et system som støtter dette målet. Det er et system som motarbeider det.