Норвежский врач объяснил, почему останется в системе первичной медико-санитарной помощи, несмотря на критику реформ

Kaveh Rashidi slutter som fastlege - jeg blir Jeg forstår ham godt. Etter femten år i den samme fastlegehjemmelen kjenner jeg tyngden. Her er grunnen til at jeg blir. I dag leste jeg at Kaveh Rashidi slutter som fastlege. Jeg ble sittende litt med det. Han har i mange år vært en av de tydeligste fastlegestemmene vi har hatt i offentligheten. Nå går han videre for å arbeide med forebygging. Jeg forstår ham godt. Etter femten år i den samme fastlegehjemmelen kjenner jeg tyngden. Dagene har blitt tettere, og tida til hver pasient mer presset. Stadig mer av arbeidet skal dokumenteres og måles. De siste månedene har jeg oftere enn før spurt meg selv hvor lenge det er mulig å holde på slik. For noen dager siden holdt jeg appell utenfor Stortinget sammen med andre fastleger. Jeg hadde aldri gjort det før. Jeg har behandlet pasienter, undervist leger, arbeidet som psykiater og skrevet om helsevesenet i mange år. Så har jeg gått tilbake til kontoret og gjort jobben min. Jeg tror den tida er over. Om ikke jeg sier fra, hvem skal gjøre det? Og om ikke nå, når? Kaveh sier at han vil komme tidligere inn, før sykdommen har fått utvikle seg. Han beskriver et helsevesen som driver med brannslukking når vi også trenger brannvern. Jeg kjenner igjen bildet. Hver dag ser jeg også hvor mye av det brannvernet som allerede skjer på fastlegekontoret. Det er kvinnen hvis blodtrykk langsomt har begynt å stige. Mannen som etter noen konsultasjoner forteller at alkoholen har tatt større plass enn han ønsker. Ungdommen som kommer med vondt i magen, og der vi etter hvert forstår at livet på skolen har begynt å rakne. Småbarnsfaren som egentlig bestilte time for ryggen, men som blir sittende og sier at han ikke orker så mye lenger. Det skjer fordi pasienten kommer tilbake og legen husker. Det finnes allerede en historie mellom oss. Og noen ganger skjer det fordi vi hadde fem minutter til. Fra 1. juli ble tidstaksten endret slik at de første fem minuttene etter en vanlig tjue minutters konsultasjon ble betydelig dårligere betalt enn før. I en allerede presset fastlegehverdag gir det et press mot kortere timer. Det høres kanskje ut som småting å diskutere fem minutter. På et fastlegekontor kan de fem minuttene være akkurat den tiden det tar før småbarnsfaren som kom med vond rygg, forteller hvordan han egentlig har det. Samtidig ble deler av betalingen ved sykmelding knyttet til utfallet av legens vurdering. Ved full sykmelding er honoraret fem kroner. Ved gradert eller avventende sykmelding blir det 25 kroner. En egen samtale om arbeid og jobbmestring som ender uten sykmelding, honoreres med 50 kroner. Beløpene er små. Prinsippet er større. Jeg tror ikke norske fastleger lar seg kjøpe for femti kroner. Men pasienten skal heller aldri behøve å lure på om legens økonomi spilte noen rolle i vurderingen. Det er nok at spørsmålet kan oppstå. Les også: - En femtilapp betyr ingenting Vi vet at kontinuitet betyr mye. Hogne Sandvik og medarbeidere analyserte registerdata fra over 4,5 millioner nordmenn. Jo lenger pasientene hadde hatt den samme fastlegen, desto mindre brukte de legevakt, desto færre akuttinnleggelser hadde de, og desto lavere var dødeligheten. Sammenhengen var sterkest hos dem som hadde hatt samme lege i mer enn femten år. Det er ganske sterke tall for noe så lite spektakulært som at legen blir. Jeg har også arbeidet som psykiater og sett hvor vanskelig det kan bli når problemer får vokse lenge før noen får samlet historien og fulgt mennesket over tid. Ofte er det nettopp sammenhengen i et liv som gjør at vi forstår hva som skjer. Over 2000 fastleger har skrevet under på oppropet vårt. Vi ber om at endringen i tidstaksten settes på pause. Vi ønsker heller ikke en ordning der betalingen varierer med utfallet av sykmeldingsvurderingen. Før man gjør flere slike endringer i fastlegeordningen, bør man vite hva de faktisk gjør med konsultasjonen, med legene og med tilliten mellom lege og pasient. For meg ligger det en enkel tanke under dette: Vi må ha en fastlegeordning det går an å bli værende i. Jeg vil være legen som kjenner pasienten før krisen kommer. Som har sett familien gjennom mange år. Som merker at noe har endret seg og kan spørre: «Du pleier ikke å være slik. Hva har skjedd?» Jo mer det tynger, desto mer mening finner jeg i å stå. Og jeg kjenner at tida er kommet for å bruke stemmen min tydeligere. Kaveh Rashidi har brukt sin godt, og han kommer til å gjøre det igjen. Nå går han videre. Jeg blir.