Умер 90-летний фермер Пер Биргер, прославившийся скромностью и любовью к природе

En sjelden libygg gikk bort gikk bort den 16. august, 90 år gammel. Men det bli neppe laget noen statue av ham, og en statue ville han heller ikke ha satt pris på. For det er ikke store sensasjoner og kjendisstatus en forbinder med Per Birger, heller tvert imot. Det han var stor på, var som medmenneske. En varm og trygg person, tillitsskapende som følte sterk solidaritet med sambygdingene. Alltid grundig og skikkelig i all sin gjerning. Han var «hel ved». Per Birger voks opp i de harde trettiårene på Jule i Sørli. Foreldrene var Ragnhild og Frikard, og Per Birger ble deres eneste barn. Han skjønte tidlig at det var hans plikt å overta småbruket hvor en måtte klare seg selv med mest mulig. Han lærte også at det var avgjørende å utnytte de mulighetene naturen i fjellbygda ga. Hele livet var Per Birger svært glad i den fantastiske naturen, sjøene, marka og fjellene. Han var også veldig flink med og glad i dyrene, ikke minst sauene sine. Det fortelles at han ofte gikk til fjells for å se etter sauene sine, og da tente han bål, nøt kaffen og koste seg, samtidig som sauene kom løpende så snart de ble var ham. Per Birger lærte seg tidlig selvberging, skaffe seg mat, hus og brensel, og da krevdes stor innsats. Og selv om han i sine siste år var dårlig både i rygg og bein, så sto han på. Han satte potet til det siste, og når poteten skulle tas opp satt han på en krakk med grevet sitt. Å høste av naturen satt sterkt i Per Birger. Per Birger var svært skoleflink og elsket å lese, ikke minst historie. På ett område var han helt unik, nemlig i skjønnskrift. Håndskriften hans var ikke bare vakker, det er faktisk kunst. Hele livet bevarte han denne fantastisk vakre håndskriften, noe som kanskje virker fjernt for dagens unge å omtale. I ungdomsårene fant du neppe Per Birger der det var fest og bråk. Når andre herjet på og rundt dansegolvet, gikk han heim til mor og far, hjalp til på gården, og stelte med dyrene. Per Birger gikk landbruksskolen på Val, skogskolen i Steinkjer og fjellbygdskolen. Han søkte alltid ny kunnskap, særlig innen landbruk og skogdrift. Måten han tok vare på skogen var mønstergyldig, og både han og Trygve Bruce ble hedret av Namdal skogselskap. Han hadde nok drømmer om høyere utdanning, men heimgården og gamle foreldre, bant han til å bli på Jule. Gården var svært tungdrevet, en bratt bakke, som var litt av en utfordring for både han og hesten. I de senere årene skaffet han seg tohjulstraktor, men det var fortsatt et slit for å skaffe nok for til dyrene. Per Birger var hele sitt liv lipatriot. Han var medlem av Venstre og var og representant i kommunestyret. Men han likte seg best når han kunne være støttespiller for andre. I de senere årene var han svært opptatt av å berge butikken på Jule, og han bidro raust med midler. Det er derfor et tankekors at butikken legges ned samtidig som han bæres til grava. Per Birger var nok interessert i å finne seg en partner, men det skulle ta tid før så skjedde. Men i pensjonistalderen fant svenske Annika og Per Birger hverandre. Det var et lykketreff av de sjeldne. De var så glad i hverandre, respekterte hverandre, var avhengig av hverandre, de blomstret sammen, ja det lyste lunt av dem. Det var ikke bare Annika han betydde mye for. Han hjalp mange, men det foregikk i det stille. Han var vennlig, ydmyk og trygg, en man kunne søke råd hos og stole på. Per Birger ville at Sørli skulle vokse og utvikles, men samtidig ta vare på det særegne med bygda og lifolket. Han var en fin tradisjonsbærer av Sørlikulturen. Per Birger var også en ekte naturverner, som også var glad i sauene sine. Måten han var på og verdiene hans, tror jeg vi alle kan og bør tenke litt over. Både Per Birger og den svenske kunstneren Lars Lerin søkte ofte trøst i naturen. Lars Lerins råd er: Kanskje du går i skogen en dag, og får syn på en liten blomma bortvid roten av en gran. Det er skogstjernan, så øm og osanselig. Men råkar du en dag få øgon på skogstjernan, så stanna en stund, kanskje blinkar han til deg.