Руководитель Норвежского фонда благословил граждан практикой ежедневной благодарности

Kommentar KOMMENTAR: Sjefen for Oljefondet, Nicolai Tangen, ble nylig intervjuet av Dagens Næringsliv. Han ble spurt om hvordan en arbeidsdag ser ut for ham. Det er en stor jobb å ha det øverste ansvaret for å forvalte over 20 000 milliarder kroner, vår felles sparebøsse, som utgjør 3,5 millioner kroner pr. innbygger – hvis hver og en av oss kunne påberopt oss eierskapet selv. Det kan vi ikke. Dette er fellesskapets penger. Tangen fortalte om en hektisk dag, mange møter og mye på blokka, men det var noe helt annet jeg beit meg merke i. Det handlet ikke om penger, men om takknemlighet. Han fortalte at han hver morgen bruker et par minutter på å reflektere over ordet takknemlighet – helt personlige ting som hverken handler om milliarder eller opp- og nedturer på de store børsene verden over. Så vil sikkert noen si at det neppe kan være vanskelig å finne noe å være takknemlig for for en mann som tjener godt, og som hadde bygd seg opp en enorm privat formue før han ble sjef for Oljefondet. Men et liv på toppen av hierarkiet er sjelden et bekymringsfritt liv. Tangen fortalte at han begynte med denne øvelsen for noen år siden da han var nede i en personlig bølgedal, slik vi alle er fra tid til annen. At også milliardærer kan ha tunge stunder, viser at man kan slite som menneske selv om kontoen er full. De har kanskje andre problemer enn de som er klin blakke, men ingen går gjennom livet uten en tur eller ti ned i den mørke kjelleren. Det er et godt tips Tangen kom med. Å hver dag forsøke å finne noe positivt med livet, reflektere over det og være takknemlig selv over de små tingene som vi tar for gitt. Jeg er gift med en klok dame som sier: «Vær glad for at du kan stå opp for egen maskin, klare deg selv med hygienen og ha en jobb å gå til.» Det er slett ikke alle som klarer det og som har en spennende jobb i tillegg, minner hun meg på når jeg kan klage litt over småtterier. For noen er tilværelsen nede i den mørke kjelleren mer alvorlig enn at man bare kan tenke gode tanker og sette pris på en varm kopp nytraktet kaffe eller at man klarer å kle på seg selv, for å komme opp i dagslyset igjen. Men mot hverdagslig surmuling og lettere nedstemthet tenker jeg at flere burde følge Tangens eksempel. Tenke over det som tross alt er bra, i stedet for kun å fokusere på det som kunne vært bedre. For det som kunne vært bedre, kunne også ofte vært verre. Det er mye syting og mishagsytringer blant oss nordmenn, selv om vi jevnt over har det veldig bra. Hvis flere av oss starter dagen med å gjøre den samme øvelsen som Tangen, så ville flere trolig sett lysere på livet også.