Норвежский священник Джонас Рамус предложил теорию, что Одиссей — это скандинавский бог Один, а события «Одиссеи» происходили в Северном море

Ved overgangen mellom 1600- og 1700-tallet lanserte den norske presten og lærde Jonas Ramus (1649-1718) en spennende teori: Hva om handlingen fra Homers kjente dikt og kinoaktuelle Odysseen egentlig foregikk i Nordsjøen, heller enn i Middelhavet? Ikke nok med det: Kunne det være at Odyssevs selv hadde blitt offer for navneforvirring, og egentlig var den norrøne høvdingen (og senere, guden) Odin? I den gamle historieskrivingen ble mytologi, enten det kom fra Homer eller Bibelen, forstått som et slags historisk råstoff – umulig å verifisere, men likevel brukt i mangel på andre alternativer. Skrev ikke Snorre tross alt i sin slektsoppregning frem mot Harald Hårfagre at Odin, før han kom til Norden, hadde utvandret fra «Asia», forstått som Midtøsten og Anataolia – hvor byen Troja lå? Så mye likt Denne hypotesen argumenterte Ramus for på ulike måter, for eksempel gjennom geografiske observasjoner: Homers beskrivelser av bratte fjell, malstrømmer, og så videre passer da bedre utenfor Nord-Norge enn ved Messina? Navnelikheter, som mellom det greske «outis» (ingen) – som Odyssevs introduserer seg som til kyklopen Polyfemos – var sentrale i argumentasjonen. Ramus oppdaget at akkusativformen av «outis» ble «outin», og det er da til forveksling likt både Odin, og det latiniserte Otinus? Slik fortsetter Ramus på tvers av tre ulike bøker om Norges mytologiske fortid. I dag fremstår dette nokså pussig, og ikke minst lite overbevisende. Hvorfor i alle dager lanserte han denne teorien? Historiske skoler Det blir lettere å forstå dersom Ramus selv gis litt kontekst. For det første skrev han historie på et tidspunkt hvor selve historieskrivingen stod midt i en omveltning; fra en estetisk og retorisk sjanger til en vitenskapelig disiplin bygget på kildekritikk og etterrettelighet. I den gamle historieskrivingen ble mytologi, enten det kom fra Homer eller Bibelen, forstått som et slags historisk råstoff – umulig å verifisere, men likevel brukt i mangel på andre alternativer. Ramus tilhørte den gamle skolen. Han gikk så langt som å hevde at Sverige var etterkommere av den tapte sivilisasjonen Atlantis, og utspringet for alle verdens folk. Knapt et halvt århundre senere framstod hans spekulasjoner som så utdaterte at de var en fast punchline blant yngre historikere. Det samme gjaldt Ramus’ svenske åndsfelle, professoren Olaus Rudbeck (1630-1702), som lanserte liknende teorier på vegne av Sverige. Han gikk så langt som å hevde at Sverige var etterkommere av den tapte sivilisasjonen Atlantis, og utspringet for alle verdens folk. I dansk spekulativ historie hadde det lenge vært tradisjon for å trekke tråder fra den bibelske Noas etterkommere til Danmarks første konger. Felles for disse teoriene er at de hadde en viss folkelig appell – en appell som langt overskred deres meritter som historieskriving. Nasjonal legitimering Disse spekulative historiene tjente også et bestemt formål: å plassere folk og omgivelser nærmere begivenhetenes sentrum i det som fantes av felles mytologiske, historiske og litterære referanser (i praksis Snorre, Homer og Bibelen). Slik kunne en forestilling om fortiden brekkes om for å gi legitimitet til en datidig nasjon. Danmark og Sverige trengte slik legitimitet for å realisere sine stormaktsdrømmer. For Norges del handlet det snarere om å etablere en mytologisk fortid som var distinkt både fra Danmark og Sverige – å legge det Ramus oppfattet som et nødvendig grunnlag for den særegent norske nasjonalhistorien, helt tilbake i mytologiens mørke. I lengden var ikke Ramus’ fremstøt særlig vellykket, i dag lever han mest i fotnoter. Likevel er det et illustrerende, hjemlig eksempel på hvordan det kulturelle fotavtrykket til den europeiske felleslitteraturen er så dypt at det stadig hentes frem for å forstå ens egen tid. Anakronistisk sivilisasjonskollaps og bronsealder Odysséen er fortsatt en anvendelig og allsidig leire for å si noe om ens egen tid. Når Christopher Nolan nå har gitt amerikanerne sin egen adaptasjon av Odysseen (riktignok uten å prøve å flytte handlingen til Mexicogolfen) skal man ikke veldig langt under overflaten for å forstå hva Nolan vil frem til: Han er bekymret for at den bestående verdensordenen, selve sivilisasjonen, er under så sterkt press fra sosiale normbrudd og individuell egoisme at den holder på å kollapse. Gjennom filmen gjentas den nokså overtydelige påstanden «Our age of bronze is collapsing», et grep så anakronistisk at det sender tankene hen til den gamle vitsen: De som levde gjennom det vi i dag kaller bronsealderkollapsen visste selvsagt verken at de levde i det vi senere skulle kalle bronsealderen, eller om den forestående omveltningen som endret maktbalanse og bosetningsmønstre i Middelhavsområdet rundt 1200 år f.kr. Folkene som levde i mellomkrigstiden må da ha vært veldig nervøse hele tiden! De som levde gjennom det vi i dag kaller bronsealderkollapsen visste selvsagt verken at de levde i det vi senere skulle kalle bronsealderen, eller om den forestående omveltningen som endret maktbalanse og bosetningsmønstre i Middelhavsområdet rundt 1200 år f.kr. Advarselen om en nært forestående kollaps handler dermed ikke om deres sivilisasjon, eller «deres bronsealder». Det er et uttrykk for de moderne bekymringene Nolan tar med seg inn i filmen, som han formodentlig deler med del andre. For å formidle disse til sin egen samtid, bruker han den evig aktuelle klassiske litteraturen som reisverk, slik Ramus i sin tid forsøkte å bruke Odysséen for å konstruere norske nasjonalmyter. Gjennom historien har det alltid vært viktig for folk å sette seg selv og sin tid i sammenheng med antikk mytologi og verdenslitteratur - også i Norden. Nytt fra forskersonen: Vi vil gjerne høre fra deg! TA KONTAKT HER Har du en tilbakemelding på denne artikkelen. Eller spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om et viktig tema vi bør dekke? kultur historie antikken populærvitenskap mytologi meninger