Дебютный роман 27-летнего писателя Петера Шмидта Хагерупа исследует кризис идентичности и силу самокритики

Peter Schmidt Hagerups romandebut En samtale med den nylig antatte forfatteren om det å skrive, familien og det å være sin egen største kritiker. Peter Schmidt Hagerup (27) har tidligere studert på Skrivekunstakademiet, og en av de som har fått en fot inn i forfatterbransjen. I anledningen av sin debutroman «Enkelhetens tid» har vi fått snakke med den nyankomne forfatteren. Han er også aktuell i forbindelse med Bergen dramatikk festival, hvor han er én av tre vinnere av «Open Call»-kategorien med sin tekst «UTENOM». «Enkelhetens tid» Vi befinner oss i Oslo anno 2025. Vår hovedperson «Johan» er i tjueårene og har et turbulent forhold til en kompis, onkelen hans er død og kjæresten har gjort det slutt. Han sliter med å ha det godt og det å skape seg selv som et fungerende menneske. – Vi møter ham i en periode hvor relasjonene han har, beveger seg bort fra ham, forteller Hagerup. Romanens bevegelse ligger derimot ikke i handlingen. – Utenfor ham, er det egentlig ganske lite som skjer, legger han til. Handlingen i romanen følger ikke et narrativ med en klar dramaturgisk kurve. Ifølge Hagerup er det heller et stillbilde av et liv, og et dypdykk i hvordan et menneske beveger seg rundt i verden. Bokens viktigste bevegelser befinner seg heller på et annet plan. – Boken handler om språket den skrives i, jeg-fortellerens indre monolog, og hans måte å møte verden på gjennom sitt språk. Formet av en tapt barndom. En fars selvmord. Som har modifisert språket hans på måter som gjør det vanskelig for han å møte omverdenen, sier Hagerup. Dette er et gjennomgående trekk ved karakterene Hagerup skriver om. Han forteller at man kan se likhetstrekk mellom Johan og karakterene i «UTENOM», og at de alle er født gjennom samme type problematikk. – Jeg liker å skrive karakterer som rett og slett ikke forstår hvordan de skal være vanlige mennesker, forteller Hagerup med et knis. Ifølge han kan boken treffe absolutt alle, fordi leseren kan kjenne seg igjen i forsøkene på å finne seg selv. Også språket og skriveprosessen er et av Hagerups største inspirasjonskilder. – Det å sitte og skrive, er ganske inspirerende i seg selv. Å kjenne på språket og at setningene «sitter». Språklige strukturer og skulpturer. Det å bare arbeide med språket, utforme og kjenne på det og se hvordan det blir bedre og vakrere. «Til mamma» Romanen dediserer han til sin mor, Linde Hagerup, som selv er forfatter. Hun var en av de aller første studentene på Skrivekunstakademiet i etableringsåret 1986. – Hun er min manager, she’s my best friend, she’s my everything!, forteller han med et stort smil. Hagerup dediserte romanen til sin mor fordi hun er viktig for hans egen skrivning og veien til å bli forfatter. Nå får hun følge ham på sidelinja, mens sønnen går i hennes fotspor. – Hun er det viktigste mennesket i mitt liv, sier han. Vel å merke er det også en tydelig beskrivelse av Johans mor i romanen. Hun drikker te, går mye turer og spiser rå grønnsaker og edamamebønner til middag. – Er dette et glimt at din egen mor? – Nei, de er veldig forskjellige. Hun spiser heller pasta med fløtesaus og bacon. Hun går ikke så mange turer heller, ler Hagerup. Kunstner-genet Hagerup og hans mor er to av flere kunstneriske etterkommere av den norske lyrikeren Inger Hagerup. På spørsmål om familien viderefører et «kunstner-gen» svarer han følgende: – Jeg har jo fått det spørsmålet hele livet. Da jeg gikk på barneskolen og vi leste Inger Hagerup, var jo norsklæreren veldig stolt av å ha oldebarnet som elev. – Praktisk talt hele befolkningen kjenner til navnet, men å tre inn i forfatterrollen, blir ikke mer forlokkende av den grunn, forteller han videre. Til tross for dette har familien motivert Hagerup til selv å bli forfatter. – Først og fremst har jeg sett at det faktisk er mulig å bli forfatter, forteller han. Tidligere i år intervjuet Studvest Skrivekunstakademiets nyeste avgangselever. Om det å leve av å skrive, anså de som nærmest umulig. Også Hagerup erkjenner at å leve av forfatterskapet avhenger av stipender, noe som relativt få mottar. Likevel er han ikke negativ til det å løse det på andre måter. – Jeg trenger jo ikke så mye penger. Ikke så veldig interessert i det. Men ja, hvis jeg ikke får stipend, så må jeg begynne å jobbe på kafé, sier han. Vær mer selvkritisk! Hans beste tips til unge og aspirerende forfattere er noe uventet: vær mer selvkritisk. Hagerup mener mange har et for nært forhold til det de skriver, og at dette kan virke hemmende på forskjellig vis. – Man blir så usikker og redd for å vise teksten fram fordi det blir for personlig. Hans tips er å skape en viss distanse til teksten, og heller se på det som et objekt. – Innse at teksten er et objekt som du former. Da blir det mye enklere å stille spørsmål om hvilke mangler objektet har, og hva som er objektets behov for å bli bedre. Ser man på teksten som en speiling av seg selv, blir tilbakemeldinger ofte til kritikk av egen person, mener Hagerup. – Synes du det er greit å være din egen strengeste kritiker? – Kritikeren er med meg. Jeg synes det er fint. Men det innebærer også å kunne spille den motsatte rollen, nemlig å være min egen største fan!